Lillo gård er historien om en skog som ble til jordbruk som ble til by. Det har tatt noen tusen år – fra steinalderen til i dag. Et av Oslos eldste gårdsbruk har blitt en boligpark. Foreløpig siste kapittel i historien om Lillo gård og adressen Sandakerveien 100 er den komplekse transformasjonen fra etterkrigstidens sammensurium av åpne jorder, krattskog, industri og boliger, til moderne, urban boligbygging.

Eller byutvikling, om du vil. For Lillo gård er også historien om at ting tar tid, at veien er kronglete, at den blir litt til mens man går. I en dialog med utviklere, eiere, byantikvar, utbyggere, Bymiljøetaten (BYM), bydelen, arkitekter, planleggere, naboer, beboere – og oss i bar bakke.

Gårdsbruket med det norrøne navnet Oo, fra á (elv, altså Akerselva), ble i 1550 delt i Store O og Lille O. Og på Lillo gård var det faktisk drift helt fram til 1980. StorO har som vi vet blitt et av Norges største kjøpesentre, mens Sandakerveien 100 og Lillo gård knytter seg an til den boligbyggingen i Nydalen, og den fredfulle vandringen langs Akerselva.

Bor du her får du trikk, t-bane, butikker, uteliv, friområder og sentral beliggenhet – nettopp de kvalitetene som trigger både de fleste Oslo-borgere på boligjakt, og dermed også byutviklerne.

Regulerings- og rekkefølgebestemmelsene for Sandakerveien 100 er omfattende og setter detaljerte og stramme rammer. Særlig har myndighetene vært tydelige og markante bærere av grønne innspill og krav.

Ut av dette sammensatte rammeverket har det vokst fram et godt leveområde for de 431 boenhetene. Prosjektet omfatter 34 daa tomt, noe som tilsvarer 5 fotballbaner. Det blir ikke bare boliger da – ferdig bygget rommer området også 5600 kvm næringsbygg, et torg, et gatetun, en turvei, litt skolegård, en barnehage og et flunkende nytt multifunksjons gatemøbel i jarrah. I motsetning til tradisjonell kvartalsstruktur med svært (privat) gårdsrom i midten, har dette prosjektet et mangeartet, bevegelig uttrykk du kan gå på tur gjennom, eller går rundt ved å følge den universelle gangveien som omkranser den nye bebyggelsen.

Utgangspunktet i 2014 var det lukkede lille tunet og hagen på Lillo gård. Innestengt bak et nettinggjerde med piggtråd i toppen for å holde fremmede ute, lå de eldre gårdshusene, tunet og hagen. Prosjektet økte i størrelse da tilliggende næringseiendommer og kontorbygg – oppsatt på tidligere arealer tilhørende gårdsbruket – også ble kjøpt opp lagt til.

Rundt «tunet» lå det næringsbygg, mindre industri, og store P-plasser. Gårdsbygningene og tunet/hagen var ikke fredet, men underveis så Byantikvaren gull i tunet, hageanlegget og den opprinnelige bygningsmassen. Og ‘tuntorget’ fikk opphøyet status og særlige føringer i reguleringsbestemmelsene.

Resultatet har blitt en hybrid, et tuntorg i grus med en større sentral plen i hjertet av utbyggingen. Det grønne innslaget kom etter krav fra bydelen som hadde politisk instruks om å sikre bydelen grønne arealer. Sentralt på plena står en nyplantet hestekastanje og om et par tiår vil den være det flotte midtpunktet og ytterlige forsterke den klassiske tunfølelsen.

Den nye bebyggelsen skulle ikke ødelegge skalaene på de gjenværende gårdsbyggene.

Utbyggingen nærmest tunet fikk derfor preg av «låve» fra arkitektens hånd.

Ut over de to boligbebyggelsene – Lunden og Haugen med sine tilhørende arealer – har prosjektet vært med på å binde sammen eksisterende strukturer og gangforbindelser i Nydalen.

Tiltaksplanen for Storo og Lillo som ble utarbeidet i 2015 la vekt på etablering av forbindelser mot vest og en framtidig sykkelbro over Kristoffer Aamots vei. Tiltaksplanen satte føringer for tuntorget på gården, stengningen av Sandakerveien og fremveksten av et gatetun. Friområdet mot Akerselvaforbindelsen skulle styrkes med etablering av sitteplasser og en god gangforbindelse mot skolen var viktig.

I motsetningen til sørsiden av tunet og hovedbygningen hvor Byantikvaren krevde en hensynssone var Plan- og bygningsetaten mer opptatt av forbindelsene gjennom området frem mot skolen. Deler av tomta var avsatt til ‘grønn skolegård’ for barneskolen Fernanda Nissen. Utformingen av skolegården ble utført av Undervisningsbygg og LARK landskap. Området benyttes i dag ikke bare av skolen men også av lokale barnehager på tur.

For den sørlige del av hagen og hovedhuset krevde Byantikvaren at de nærliggende arealene skulle holdes grønne og ikke forstyrre hagepreget. Dette har sikret at den gamle hagtornhekken i grenseskillet mellom Aker og Oslo beholdes, at nye murer rundt barnehagen måtte utføres i rød granitt og ha et håndmurpreg. Konstruksjoner i barnehagen måtte ikke være for ruvende og barnehagen skulle fremstå som grønn.

Ett av de større grepene i boligdelen er svære takterrasser, drevet av krav til uteområder – som det ikke er plass til på bakkeplan – samt krav om overvannshåndtering. Alt vann skal fordrøyes på terreng, og derfor har takterrassene også større flater med sedum. Terrassene har plassbygde sittemøbler, pergola, blomsterkasser og gulv i trykkimpregnert furu, samt i gangsoner i og rundt sedumsonene.

Solrikt og med utsikt både mot byen, fjorden og åsene rundt, har takterrassene blitt et sentrum i koronauniverset for mange av beboere det siste året. Et befriende, fungerende pustehull i en nedstengt verden. Der takterrassene er et dominerende grep i Haugen  - den øvre boligdelen er det de 40’ish kirsebærtrær i rosa og hvitt som dominerer det nedre boligfeltet  -Lunden.  Kanskje får Nydalen sin egen kirsebærfestival om noen år når trærne har fått etablert seg og blomstring blir mer markant?  Mot øst står trærne i sterkt rosa før de fades ut og blir hvitblomstrende helt mot vest.

Men mindre grep blir også meningsfulle. Gatetunet domineres av en klatre/leke/sitte-skulptur bygget av gamle jernbanesviller i australsk jarrah. Trevirket er naturlig impregnert, og ble en av de mange humpene i veien i prosjektet, men som etter en rekke videreverdigheter endte godt da vi troppet opp i lokalene til BYM med en jarrahplanke i en Ikea-bag. Med egenvekt 1,1 ble det et tungt nok argument for godkjenning.

Jarrah-skulpturen fikk seg også en fin dialogrunde med lekeplassentusiast og lovkyndige Øyvin Vestre, som ga tommel opp etter at vi hadde plugget de 17 boltehullene vi fant i svillene. Slik forhindret vi kanskje en brukket barnefinger.

En fin opplevelse for en landskapsarkitekt har vært å se hvordan vår verktøykasse kan prege liv og skape deltakelse også i de nære ting. En del leiligheter ligger med små hager ut mot et gårdsrom oppe på å et av takene. I stedet for uniforme hekker som skiller, plantet vi sekvenser av bøk, stauder, barlind, og blomstrende busker. Beboerne har tatt glede i variasjonen og egenarten – vi ser det spiller en rolle for folk.

Omgivelsene betyr noe.